Document, vår tids Orientering?

Jeg skriver om de historiske parallellene mellom Document.no og den gamle SF-avisa Orientering.

En parallell betyr altså ikke at situasjonene er identiske, men at det å bruke den ene til å belyse den andre øker vår forståelse av begge. Ikke minst bedrer det på perspektivet. Når man står midt oppi den politiske debatten er det lett å glemme at flere av de evige, urokkelige sannhetene bare er en generasjon eller to gamle. (Selv Orientering var israelsvenner frem til slutten av 60-tallet, da de skiftet linje under press fra ml’erne.) Landskapet endrer seg, og plutselig blir den første den siste, og den siste den første.

Paralleller som dette forteller oss ingenting om hva som kommer til å skje, men de sier noe om mulighetsrommet, og de forteller oss både at det politiske landskapet kan endre seg raskere enn vi tror, samtidig som den underliggende dynamikken i politikken kan forbli den samme selv når alt tilsynelatende har endret seg.

Les resten hos, nettop, Document.

Hva skal man tro?

Jeg har en artikkel hos Minerva og Aftenposten om lesehestens dilemma, og hvordan amatører skal forholde seg til fagfelt de ikke er eksperter på selv:

Jeg har nemlig et dilemma. Jeg elsker bøker, (jeg drømmer om å gjøre som Onkel Skrue – fylle en hel binge og bade i dem), og leser flere enn de fleste. Men det er vanskelig å rekke mer enn 1,5-2 bøker i uka, og når det er mange uforutsette aktiviteter, kommer jeg fort ned i 1.

Og det er tross alt ikke så mange bøker. I innkjøpslisten min på Amazon ligger det over 100. Så jeg må velge. Skal jeg bruke tid på en bok noen anbefaler, eller ikke? Hvilke anbefalinger skal jeg stole på?

Les resten hos Aftenposten.

Den gode nasjonalismen

På tirsdag deltok jeg på lanseringen av det nyeste nummeret av Minerva. Aftenposten har lagt ut en versjon av innlegget jeg holdt, om muligheten for en god nasjonalisme:

Kort tid etter 22. juli sa Thorbjørn Jagland at terrorangrepet viste at «den gamle lærdom gjelder: All nasjonalisme kommer fra noe dårlig, og fører til noe dårlig». Nasjonalisme ble en gang sett på som grunnmuren i det norske demokratiet, men har kommet til å bety noe utelukkende negativt. «Nasjonalist» brukes nærmest som et annet ord for «høyreekstrem».

Men hva om nasjonalismen ikke er god eller dårlig i seg selv, men avhengig av hva vi fyller den med?

Les resten hos Aftenposten.

Det aller viktigste

Jeg skriver hos Document at tross alt vi i norsk politikk er uenige om, er de fleste av oss enige om det viktigste: At problemene vi ser i samfunnet må løses innenfor, ikke utenfor demokratiet.

Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.

Les resten hos Document.

Frp og Ap: Vær litt runde i kantene

Det er trist å se hvordan Frp og Ap/AUF går i strupen på hverandre, som de har gjort de siste dagene. Ikke glem at dette er to av de uttalte målene til Anders Behring Breivik, som han beskriver i dagbokseksjonen i manifestet sitt: Å øke konfliktnivået og mistilliten i Norge generelt, og å ødelegge Frp, slik at deres velgere mister troen på demokratiet slik han selv har gjort.

Vær litt runde i kantene, vær så snill. Frp bør tilgi Ap noen slurvete utspill om farlige tanker – det er de som er de faktiske ofrene for sommerens terrorangrep. Frp kan gjenvinne omdømmet og velgerne sine, men ingenting kan gi Ap ungdommene sine tilbake.

På samme måte bør Ap unngå fristelsen til å koble terrorangrepet til retorikken til Frp. De bør heller konsentrere seg om de virkelige islamhatende ekstremistene, som har kun forakt til overs for moderate innvandringskritikere, som de aller fleste i Frp er. Ap og Frp har en felles fiende her: Et lite miljø av ekstremister som drømmer om et Europa fritt for muslimer, og har mistet troen på demokratiske løsninger. Som Frp-velger selv føler jeg at jeg står nærmere Ap enn disse ekstremistene. La oss fortsette å krangle, men være enige om at den viktigste grensen, den står begge disse partiene på riktig side av.

(Aftenposten, 25/11/2011)

Om blogging i Liberaleren

Liberaleren har stilt meg noen spørsmål om hvordan det står til med bloggmiljøet i Norge, og jeg har svart at hele spørsmålet er litt meningsløst. Blogg har blitt bare en av flere publiseringsteknologier, og selve teknologien er ikke interessant i seg selv.

På utsiden av det gode selskap

Jeg har et innlegg på Aftenposten.no, hvor jeg skriver at selv om innvandringskritikere ofte blir dårlig behandlet i den offentlige debatten, bør de unngå selvmedlidenhet.

Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».

Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.

Les resten på Aftenposten.no.

Jeg er forøvrig også gjestemoderator for anledningen, og styrer kommentarfeltet under innlegget med hård hånd!

Terroren påvirker oss

Jeg spør hos Minerva om vi burde la spektakulære voldshandlinger påvirke oss så mye som de gjør:

Jeg finner det dypt urettferdig at enkeltmennesker kan skrive seg inn i historiebøkene ved å gjennomføre spektakulære voldshandlinger, at de kun ved å drepe kan dytte samfunnet i nye retninger. Jeg protesterer.

Vi burde ikke la det skje. Vi burde være så sikre på hvem vi er og hvor vi vil hen at slike hendelser treffer oss som en stein treffer vannet, og drukner i basisfaktorer.

Les resten hos Minerva.

En naiv vinkling

Har et innlegg i Dag og Tid i dag. Handler om hvordan det å se på 22/7 som en tilfeldig katastrofe eller en gal manns verk er utilstrekkelig:

Jon Hustad spør om det er mulig å lese mening inn i en så usannsynlig hendelse som terrorangrepene 22. juli, og minner om at viktige hendelser hverken behøver å ha viktige årsaker eller få viktige konsekvenser.

Riktignok er virkeligheten et terningspill, og de samme terningene som ga oss norgeshistoriens verste terrorangrep kunne lett ha rullet annerledes, og gitt oss alt fra et mislykket angrep til et som var langt verre.

Men dette er en naiv vinkling. Angrepet var usannsynlig, men det skjedde faktisk, og det både hadde en meningsfull årsak, og kan ha meningsfulle konsekvenser.

Les resten her.

Av en eller annen grunn hevder Dag og Tid at jeg bor på Fornebu, det må være fordi de har gjort oppslag på telefonnummeret og funnet arbeidsplassen min? På den positive siden har de ikke oversatt innlegget til nynorsk. Jeg må derfor gå inn i meg selv og ta mine fordommer mot nynorskskrivende til revurdering.

Intervju i Weekendavisen – Mening i galskaben

Jeg er intervjuet i weekendens Weekendavisen, om nye tider og defensive innvandringskritikere. Bawer er også med, og uttaler at han opplevde essayet mitt som et personlig angrep. Joda, det var et rant skrevet nattestid, og bærer preg av det, men jeg holdt ham til samme standard som han holdt norske kommentatorer til etter 11. september. Og det blir den vanskelige utfordringen for innvandringskritikerne nå: Holde seg selv og sine egne til samme standard som de holder alle andre. Desto strengere de har vært, desto vanskeligere.