..plakater av Franco på veggen, eller en gipsbyste av Batista i bokhyllen

Medløperi og totalitarismeapologetikk i etterkrigstiden er nesten utelukkende et venstrefenomen. Det siste av naturlige årsaker, siden de aller fleste totalitære stater etter Hitler og Mussolini har vært kommunistiske eller pseudokommunistiske. Høyresiden hadde sine galninger de også, men de var som regel for intellektuelle dverger å regne (blant annet ble to medlemmer av Unge Høyre ekskludert på 1980-tallet fordi de støttet Pinochet). Perifere erkekonservative, og kanskje aller mest i Anders Langes parti, bedrev apologetikk overfor autoritære antikommunistiske regimer, som Sør-Afrika og Franco-Spania. Næringslivsledere snuste på Ceausescu og andre kommunistledere i jakten på nye markeder. Den lemfeldige og umoralske omgangen med diktaturene i Hellas, Spania og Portugal (enkelte sjeler gjorde ett poeng av at det var et riktig anti-kommunistisk forehavende å reise på ferie til disse landen).  Men ingen sentral organisasjon sto bak dem, og de preget ikke en hel generasjon, slik den radikale venstresiden gjorde. Jeg har fremdeles til gode å høre historier om konservative som hadde plakater av Franco på veggen, eller en gipsbyste av Batista i bokhyllen (men man skal aldri si aldri).

Venstresidens medløpere er av en helt annen og normsettende dimensjon. De beste fra flere generasjoner – dyktige, smarte folk – lot seg underkaste en renhetslengsel og politiske utopisme som gjorde dem blinde og religiøse. For ikke å si forbløffende kyniske.

- Bård Larsen, Idealistene (2011)